Michael Behe's Darwin Devolves skaker grunnleggende krav i evolusjonsteorien
Brian Miller; 21. november 2018
Oversatt herfra. ..
Jeg så på nettstedet Peaceful Science at biologen Nathan Lents, forfatter av menneskelige feil: Et Panorama over våre uforklarlige fenomen, fra meningsløse bein til ødelagte gener, sier at han har blitt bedt om å vurdere Mike Behes nye bok, Darwin Devolves: The New Science About DNA som utfordrer evolusjon (DD). Professor Lents bemerker -her:
Jeg har fått i oppdrag å gjennomgå Behes nye bok, ut neste år, så jeg leser den nå. Jeg er omtrent 70 sider i og så langt er alt jeg har sett, "Gee, dette stoffet er komplisert!"
Lents kan være trygg: Det er langt mer ved boken enn det. Behe demonterer det fundamentale kravet til evolusjonsteorien om at mutasjoner og naturlig utvalg naturlig driver livet mot større kompleksitet, da ny informasjon genereres konstant. I sterk kontrast til denne troen demonstrerer Behe det motsatte. Han oppsummerer avhandlingen av sin bok ved å si:
Med overlegen ironi viser det seg at ... Darwinistisk evolusjon drives fram hovedsakelig av skadelige eller ødeleggende gener, som, mot-intuitivt, noen ganger hjelper med å overleve. Med andre ord, er mekanismen kraftig devolusjonær. Det fremmer det raske tapet av genetisk informasjon. Laboratorieeksperimenter, feltundersøkelser og teoretiske studier indikerer at det herav følger at tilfeldige mutasjoner og naturlig utvalg gjør evolusjonen selvbegrensende. Det vil si at de samme faktorene som fremmer mangfold på de enkleste nivåene av biologi, aktivt forhindrer det på mer komplekse nivå. Darwins mekanisme fungerer hovedsakelig ved å kaste bort genetisk informasjon til fordel for kortsiktig gevinst.
Flere røde flagg
Behe begynner med å beskrive flere røde flagg som viser hvordan evolusjonære påstander ofte representrerer en formidling av kunnskap uten ekte substans. For eksempel i uttalelser som
... "hver celle har utviklet mekanismer som identifiserer og eliminerer misfoldede og feil sammensatte proteiner".
Man kunne bare fjerne ordet "utviklet" og ingen mening ville gå tapt. Med andre ord inneholder de fleste evolusjonære beretninger ingen betydelige detaljer, slik at de ikke gir noen egentlig kunnskap.
Behe beskriver deretter flere av naturens underverker, for eksempel insekter med tannhjul -her, bakterier som konstruerer indre magneter ut fra giftige materialer -her og spesielle celler i øyne som fungerer som fiberoptiske kabler innstilt til bestemte bølgelengder av lys -her. Jeg fant denne delen spesielt fengslende. Det ga også en sterk kontrast mellom innovasjonene i naturen og det naturlige utvalgets observerte begrensninger.
Hovedargumentet
I det følgende avsnittet legger fram kjerneargumentet i boken som senterer på empiriske data som er hentet fra de mest grundige studier av evolusjon på molekylivå. Slike undersøkelser har bare blitt mulig de siste tjue årene, siden ny teknologi har muliggjort sekvensering av DNA på et stort antall organismer. For første gang kan evolusjonære påstander bli skikkelig testet, og Behe presenterer den mest rigorøse analysen til dags dato basert på harde data. Han beskriver forskning på mange organismer, inkludert følgende ikoniske eksempler:
Darwins finker: Omtrent et dusin finkearter på Galápagos-øyene stammer fra en enkelt art i løpet av en periode på to millioner år.
Siklidefisk: Omtrent 500 arter av siklider i Victoria-sjøen utviklet seg fra en enkelt art i en periode på 15.000 år. Lignende antall arter utviklet seg fra enkelte arter i Malawi-sjøen i løpet av noen få millioner år og i Tanganjika-sjøen over 10 millioner år.
E. coli : Omtrent 60 000 generasjoner av E. coli ble studert av Richard Lenskis forskningsgruppe. De frøs prøver med jevne mellomrom, slik at endringene i DNA kunne kartlegges gjennom populasjonens historie.
Alle studier viste de samme grunnleggende resultatene. For det første nedbryter eller deaktiverer de aller fleste adaptive mutasjoner gener. For eksempel er genet som er sterkest forbundet med forskjellen i butte-nebb vers, spiss-nebb finker kalt ALX 1. Den eneste variasjonen i det gjennom alle finke-arter er to mutasjoner som begge svekker funksjon. På samme måte de E. coli- stammene som best tilpasser seg sterkt selektivt trykk, deaktiverer primært de gener som ikke umiddelbart trengs for overlevelse. Behe kaller dette resultatet den første regelen for adaptiv evolusjon -her:
Bryt eller sløv et hvilket som helst gen hvis tap vil øke antall avkom.
Første regel for adaptiv evolusjon
Denne regelen er lett å forstå. Tilfeldige mutasjoner kan langt lettere bryte et gen enn muliggjøre en ny funksjon, så løsninger på utfordringer som involverer å bryte et gen vil dominere. En analogi Behe bruker er en person hvis hus fyller opp vann på grunn av et lekkende rør. De tilgjengelige alternativene er å bryte et hull i veggen for å tillate vannet å rømme eller vente på en pumpe skal leveres, som tilfeldigvis skjer på en tiårig ettersleps-ordre. Den åpenbare løsningen ville være å bryte et hull i veggen.
For det andre, mutasjoner som endrer en funksjon er langt færre og representerer trivielle forandringer. For eksempel var det mest publiserte resultatet fra Lenskis laboratorium strenger av E. coli- stammer som var i stand til å spise citrat. Men bakterien hadde allerede denne evnen -her. Den er normalt slått av i nærvær av oksygen. De heldige bakteriene oppnådde en endring som tillot dem å få tilgang til citrat under alle forhold. Den tredje observasjonen er at mutasjoner som initierer nye funksjoner eller endrer eksisterende, fører fortsatt til tap av betydelige mengder genetisk informasjon. I det foregående eksempel utviklet citrat-spisende bakterier ytterligere mutasjoner som resulterte i tap av funksjon i flere andre gener. Til slutt justerte stammene deres metabolisme til det nye miljøet, men på bekostning av å miste evnen til å overleve i den opprinnelige. Som et annet eksempel utviklet bakteriene som forårsaket svartedøden i det 1400. århundre fra en fritt levende godartet art som lever i jorden. Det mottok imidlertid ny genetisk informasjon fra andre bakterier som tillot det å leve i en menneskelig vert. I det nye miljøet mistet den raskt flere gener som begrenset den til en parasittisk livsstil.
Et relativt lite antall gunstige mutasjoner forekommer som ikke medfører negative kostnader, men de representerer alltid små endringer. For eksempel oppnådde visse arter av siklider en mutasjon i et rhodopsinprotein som tillot større lysfølsomhet i større, versus mindre vanndybder. Men det nye proteinet var bare forskjellig fra originalen med en enkelt aminosyre. Denne enkle endringen representerer den mest imponerende utviklingen i evolusjonen i en av biologenes mest verdsatte sakstudier over en tidsperiode som er sammenlignbart med den der de største transformasjonene fant sted i fossilregistret -her. Kontraster denne endringen med de hundrevis, om ikke tusenvis, av koordinerte mutasjoner som kreves for å konstruere de nevnte fiberoptiske øyeceller nevnt ovenfor -lenke.
Det store bildet
De store konklusjonene fra alle studier er at evolusjonære prosesser bare er i stand til å drive endringer på nivå av arter og slekter, men ikke på nivå med familier eller høyere. Annerledes sagt, gir evolusjonen et begrenset antall endringer, og det er ikke mulig å foreta ytterligere signifikante endringer. For eksempel passer tilpasningene som ses i siklider i Lake Victoria over 15 000 år nøyaktig de som er sett i siklider i de andre innsjøene etter flere millioner år. Det samme begrensede antallet endringer gjentas om og om igjen -her. I tillegg representerer alle modifikasjoner mindre endringer i den samme siklide-kroppsformen.
Bevisene som ofte siteres for å argumentere for evolusjonens evne til å drive storskala transformasjoner, er nesten alltid sirkulære. Biologer identifiserer jevnlig likheter og forskjeller mellom to grupper og antar at forskjellene er resultatet av naturlig utvalg, mutasjoner og relaterte prosesser. Imidlertid er ikke denne konklusjonen basert på noen konkrete bevis. Den formodes ganske enkelt. Som Behe demonstrerer, viser alle empiriske data til den konklusjonen at evolusjon kun er i stand til å produsere mindre endringer av eksisterende design, men ikke noe helt nytt. Evolusjonister må nå i enda større grad koble deres store fortellinger bort fra empiriske data og begrense dem til domenet av deres ikke-begrensede forestillinger. Alle som er interessert i å kjenne sannheten om design/ evolusjonens debatten, vil finne Darwin Devolves som en bok som 'må leses'.
Oversettelse og bilder ved Asbjørn E. Lund